11: Hvordan har det gått?

Da var det siste blogginnlegget kommet, til denne refleksjonsbloggen. Da jeg startet dette semesteret hadde jeg ikke spesielt detaljerte mål. Det største målet var å bestå, noe jeg er et skritt nærmere med å gjøre når denne bloggen er levert. YEAH! Om det blir toppkarakter vet jeg ikke, blir spennende å se. Jeg har fått litt mer kunnskap om digital formidling og sosiale medier. Jeg er blitt enda litt mer oppmerksom på hvordan jeg fremtrer Facebook for eksempel. Jeg har prøvd å skrive så bra jeg kan.

Det jeg har lært er at jeg får ting gjort når jeg MÅ.. Det kan man jo se på hvilken dato innleggene ble publisert. Det å publisere hver uke fungerte ikke for meg. Men heldigvis var ikke dette et krav. Alt i alt spennende å ha en seriøs refleksjonsblogg.

Takk for meg!

10: Multimediale Fortellermåter

Pensumsartiklene til Susan Jacobson og Neil Thurman/Ben Lupton handler begge om hvordan ulike redaksjoner bruker multimediale fortellerformer i sin nyhetsformidling.
Presenter kort det du mener er de viktigste momentene fra artiklene, og anvend deretter disse punktene i en vurdering av http://www.aftenbladet.no/. Husk å lenke til relevante eksempler.

Hva er egentlig multimediale fortellerformer? Dagens samfunn har blitt digitalisert og nyhetene har gått online, på den store vide webben. ”Journalism har become a digital enterprise”, skriver Susan Jacobson i artikkelen ”Transcoding the news”.

Journalistikken er er ikke kun der den var ment å være, på papir, den er nå å finne på nettet. Her er det mye større muligheter og valg man kan ta for å prøve å fenge leseren i forhold til en papir-avis som kun består av tekst og bilder. Multimediale fortellerformer er videoer, kommentarfelt og bildeserier. Man kan også dele og lenke til andre relevante saker. Vi lesere får mulighet til å engasjere oss i saken ved å legge igjen kommentarer og ved å dele saken på sider som Facebook og Twitter. Dette er et grep som er med på å engasjere flere lesere, mener jeg.

”Video, interactive graphics and audio are supplementing the more traditional outputs generated by journalists who are being encouraged to work in new ways for publications chasing audiences choosing to spend time online, in increasingly multimedia environments.” Convergence Calls”, Neil Thurman & Ben Lupton

Video skal altså fungere som et supplement til teksten, den skal ikke vise den fullstendige saken. Dette ser man hos Aftenbladet. De bruker det mest som et visuelt avbrekk fra teksten, og til å legge på litt ekstra info om saken. Videoen gjenforteller heller ikke teksten direkte. Et eksempel hvor de har lagt med en video er i den forferdelige kidnappings saken i Cleveland

I teksten fortelles det om saken og filmen er fra når politiet stormer huset til kidnapperen. De har også linker i teksten til saker tilhørende denne.

Ut ifra det jeg har sett på Aftenbladet mener jeg de generelt håndterer bruken av multimediale hjelpemidler på en god måte, fordi de legger ved relevante detaljer papirutgaven ikke har mulighet til å gjøre. Både Thurman og Lupton mener de multimediale fortellerformene er med på å få frem poeng en avis ikke kan, men man skal ikke overdrive bruken. Jeg mener Aftenbladet klarer dette, det blir ikke overdrevent bruk av filmer og andre elementer, kun der det passer.

Alle sakene på Aftenbladet.no kan deles på Twitter, Facebook og Google, altså de mest brukte nettsidene for deling. Det som er bra er at de også har med delingsknapper til de litt mindre brukte sidene det er mulig å dele på. Dette gjør det utrolig lettvint for leseren å dele saken de engasjerer seg for. Avisen oppfordrer også leseren til å delta i kommentarfeltet sitt.

9: Samspillet mellom profesjonell journalistikk og brukerskapt nyhetsformidling

Skriv en refleksjon om utfordringer ved forholdet/samspillet mellom profesjonell journalistikk og brukerskapt nyhetsformidling

Kanskje det bare er jeg som er naiv, men jeg har alltid tenkt at det jeg leser i avisen og ser på nyheter på TV er sant. Det er det ekte, det som skjer, slik ser verden ut. Jeg har lenge visst at tv bruker mye bilder fra andre steder enn der selve nyheten skjer. Dette lærte vi på barneskolen omtrent, men utenom det må jeg innrømme at jeg sluker til meg nyhetene med åpne armer, uten å tenke spesielt kritisk til det jeg mottar. Burde jeg bli flau nå? Uansett. Vi kan ikke lengre (eller har vi noen sinne kunnet?) stole på det vi hører og ser på nyhetene.

Dagens vaktbikkjer er ikke lengre bare journalistene, det er også blitt en rolle for ”mannen i gata”. Rettere sagt alle med en smartphone eller laptop for hånden. Nå kan alle være nyhetsformidlere, vi kan publisere hva enn vi måtte ønske på Twitter og Facebook eller blogger og diskusjonsforum. Vi kan alle være selvutnevnte eksperter på alle mulige områder. Distribusjonen av brukerskapte nyheter er økende og enormt. Dette medfører store utfordringer for journalistene. Joacim Lund skriver om dette i sin kommentar ”Hvem eier sannheten?”. Her er et lite utdrag fra hva han skriver,

Stemmer fra alle lag av befolkningen forplanter seg fra sosiale medier til tradisjonelle medier og tilbake. Det gjør det vanskelig å skille mellom fakta og løse påstander.”

Lund beskriver en sentral utfordring; det er – og vil bli vanskeligere å sile bort usanne kilder når informasjon går på kryss og tvers. Informasjonsstrømmen eskalerer til stadighet, og journalistene har ikke alltid den tiden de hadde før til å grave og kvalitetssikre arbeidet sitt.

Verifisering er en sentral faktor når det kommer til brukergenerert nyhetsformidling, som Alfred Hermida skriver i artikkelen ”Tweets and Truth”. Dette er spesielt sentralt i saker som berører mange. Og spørsmålet jeg sitter med er om det er viktigst å være først ute, eller er det viktigst å komme med korrekt informasjon? Jeg mener at sosiale medier og nyheter fra ”mannen i gata” fint kan brukes til å hente informasjon eller få flere synspunkter på en sak.

Men som Lund får frem i sin kommentar kan vi ikke lenger tro på alt vi leser. Jeg er enig når det kommer til å lese blogger og den slags, her må vi lese og ta det med en klype salt. Men når det kommer til de norske avisene og nyhetene på tv synes jeg det er på sin plass å kreve at det vi mottar av informasjon er sant, og at det kommer fra sikre kilder. Jeg mener det er en dårlig unnskyldning dette med tid. At alt skal gå så himla fort! Det holder ikke. Journalister har ansvar å levere det ”sanne”, mener jeg.

8: Sosiale mediers rolle i et demokrati

Forskere ved UiO hevder at «Sosiale medier gir nye eliter». Skriv en refleksjon rundt sosiale mediers rolle i et demokrati.

Her i Norge godtar vi ikke å bli feilaktig styrt, vi vil selv være med på å bestemme. Vi vil bli hørt, sett og ha innflytelse. Vi lever i et demokrati, et folkestyre. Det er her sosiale medier kommer inn – et verktøy vi nå kan bruke for å ytre alle våre meninger, misnøyer og idéer.

Media er en viktig ressurs for dynamikken i et velfungerende samfunn og demokrati. Dette er en endring som har blitt til de siste årene. Før internett ble til og brukt på den måten vi gjør i dag hadde vi bare de enveiskommuniserende mediene; tv, avis og radio. Dette fungerte tidligere som den fjerde statsmakt, men har i dag fått et nytt medlem; Sosiale medier har for alvor gjort sitt inntog i den offentlige debatten.

Skjermbilde 2013-05-09 kl. 17.00.14

skjermdump: http://www.aftenposten.no

Sosiale medier som Facebook har fått en utrolig stor påvirkningskraft i enkelte saker. Som for eksempel har Tine Milkshake kommet tilbake på markedet fordi det ble startet en Facebook-gruppe med et stort ønske om dette. Gruppen fikk over 50 000 medlemmer. (LINK:)

Vi har også fått en elite når det kommer til overdeling på Facebook og toppkommentatorer på VG og Dagbladet (blant annet). Alle kan nå skrive ned sin mening om alt mulig og kommentere på politiske innlegg. Ifølge Larsson og Moe (LINK) har det vært mye fokus på hvordan internett er med på å bidra til økt politisk deltakelse blant mennesker som tidligere ikke har engasjert seg i samfunnspolitikken. Dette mener jeg er både positivt og negativt. Det mest positive er at politikere og andre folk i høye stillinger som utgjør en forskjell her i landet kan lett få tilbakemelding på valg og handlinger som blir gjort. De kan få konstruktiv kritikk og forslag på hvordan ting kan bli gjort bedre eller annerledes. Det negative med dette er jo at den uutdannede, NAV’ende naboen din med en IQ på linje med en amøbe også kan kommentere på hva han/hun måtte ønske. Dette fører til ekstremt mye useriøse kommentarer og drittkasting på nett. De fleste som leser nettaviser (spesielt) har nok sett tilfeller av dette, jeg trenger nok ikke utdype det noe videre.

“Det negative med dette er jo at den uutdannede, NAV’ende naboen din med en IQ på linje med en amøbe også kan kommentere på hva han/hun måtte ønske”

I kronikken ”sosiale medier gir nye eliter”(LINK), mener forskerne at medienes demokratiserende funksjon er noe begrenset. Det dannes nye skiller, mellom kjønn istedenfor utdanningsnivå og økonomisk status. Dette fordi kvinner har vist seg å være passive i nettdebatten. Jeg tror det kan ha noe med at kvinner tenker mer over konsekvensene av hva de mener og ytrer på nettet enn det menn gjør. Og kanskje fordi flertallet av menn interesserer seg mer? Jeg skal ikke begynne å spekulere på dette punktet.

Alt i alt mener jeg at sosiale medier har en viss rolle i et demokrati, men ikke den mest dominerende. Selv om enkelte bedrifter og selskaper har latt seg overtale med press fra Facebook-grupper, så er det nok ikke hva folk mener på Facebook som har den største påvirkningen når det tas politiske valg. Men det fungerer som en positiv rolle fordi sosiale medier har et potensial til å vise et mer nyansert spekter av meninger, og at ”normale” mennesker har fått en mulighet, et verktøy i kampen om å bli hørt.

7: Journalistikkens form på de digitale plattformene

Frilansjournalist Fredrik Drevon tar et oppgjør med nettjournalistikken i kronikken “Slik banaliseres mediene” i Aftenposten 13. februar. Link

Med bakgrunn i denne kronikken og relevant pensumslitteratur skal du skrive en refleksjon rundt journalistikkens form på de digitale plattformene.

De fleste vet at dagens nettjournalistikk baserer seg på antall klikk. Det er et enormt ”klikkjag”, og det er ikke vanskelig å se i måten setninger og overskrifter blir formulert. Dette er fordi nettavisene er ekstremt avhengig av reklameinntekter for å kunne overleve. Da jeg har lest kronikken til Fredrik Drevon, sitter jeg igjen med et spørsmål. Er det antall klikk og inntekter som driver journalistene, eller viljen og evnen til å spre kvalitetssikret journalistikk?

Med overskrifter som: DISSE ekspertene svarer deg, SJEKK hva de tjener, SLIK kan du tjene mer, DETTE må du gjøre, HER danser Obama osv. Er det ikke vanskelig å se at det dreier seg om å få mest klikk. Det er også ofte ekstremt mye skrivefeil og jeg mener det mister mye av kvaliteten når dette ofte forekommer. 

Men til tross for skrivefeilene og de klikkbaserte overskriftene er jeg ikke helt enig i Fredrik Drevon sitt generaliserende blikk på nettjournalistikken. For dette er jo en helt annen plattform sammenlignet med en papiravis. Den er ny(ere) og fremdeles i utvikling. Her er det viktig å innse forskjellene.

Som Paul Bradshaw påpeker i sitt innlegg: Basic principles og online journalism: B is for breverty. Hvem har sagt, og hvorfor skal man formidle digital – og ikke-digital journalistikk på samme måte? Det er ”umulig”. Vi leser annerledes på nettet enn det vi gjør med en papiravis. Vi leser saktere på grunn av skjermens oppløsning, derfor må artikler utformes kortere og enklere enn dem vi finner i papiravisen. Jo kortere tittelen er- jo større sjanse er det for at vi klikker oss inn og leser. Titlene kunne absolutt vært bedre, men det er dette som fungerer. Jeg skjønner jo såklart at en nettavis vil skrive kortere overskrifter som vekker oppmerksomhet – deretter klikk.

 Jeg tror også at den største grunnen til skrivefeilene er at nyheter på nettet gjerne skal være ute en ”halvtime før nyheten har skjedd”. Dere skjønner nok hva jeg mener. De skal være raskt ute med det nyeste som skjer, helst før det havner på sosiale medier som Twitter og Facebook. Derfor har de ofte knapt med tid på en artikkel. 

Hva vi velger å klikke oss inn på er jo en helt annen sak. Går du inn på VG eller Dagbladets nettavis finner du alt fra seriøse innen – og utenriksnyheter til agurknyheter som at ”Justin Bieber skrev det og det på Twitter”, eller hvilken kjole Jennifer Lopez gikk med på en prisutdeling. Det er helt opp til oss selv hva vi ønsker å lese, og jeg synes det kan være gøy med en liten kjendis-nyhet en gang iblant, mellom all den seriøse nyhetslesingen. 

Jeg mener at ja; det finnes mye dårlig nettjournalistikk som Drevon påpeker, men ikke alt. Nettavisene gir oss rask informasjon om viktige hendelser så vell som agurknyhetene de noen ganger kunne spart seg for. Men det er jo vårt valg hva vi velger å lese.. 

6: En bedrift og dens målgruppe

Ta for deg et nettsted drevet av en bedrift eller organisasjon, og vurder hva det er på dette nettstedet som gjør at det skiller seg ut og kan bli lagt merke til av målgruppen.

Jeg har valgt å ta for meg nettsiden og bedriften: www.junkyard.no. Det er skandinavias største  nettbutikk innenfor skateboard, snowboard og streetwear relaterte klær, sko og produkter.

Junkyard er en bedrift startet av brettkjørere, for brettkjørere. Bedriften har egne team med skateboard, snowboard, wakeboard og motorcross-kjørere. (vandrende markedsføring med andre ord). De har også samarbeid med artister og band som representerer den målgruppen og livsstilen Junkyard står for. Junkyard ble startet i Sverige i 2002, men det var ikke før i 2009 at de åpnet nettbutikk i Norge. Bedriften har kontorer i Stockholm og Oslo.

Så, målgruppen for denne bedriften er jo da altså sporty idrettsutøvere og unge som liker den typiske ”streetstylen” når det kommer til klær osv.

Det junkyard skiller seg mest ut med, mot sine norske konkurrenter er det enorme og bra utvalget de har av omtrent alt de selger. Ingen ”vanlige” butikker som Robins Hood, Swag osv. Kan måle seg med junkyard. Heller ikke norske nettbutikker som www.boardshop.no og www.beatboard.no har det samme utvalget.

De er også flinke på å ha salg! Og hvem liker vell ikke salg?! Etter hver sesong legges omtrent alt tøyet ut for salg. F.eks i februar/mars månedskiftet lå omtrent ALLE vinterjakkene, buksene og en haug med snowboard og sko ute for salg. Her sparer man utrolig mye penger, da dette i utgangspunktet er dyre produkter. Jeg opplever selv at de ”fysiske” butikkene her i byen ikke er like generøse med salget som Junkyard.

Image

skjermdump http://www.junkyard.no

Nettsiden deres er kul og ”fresh”. Logoen er knæsj-rosa, men ellers har ikke nettsiden noe særlig feminint preg over seg, det hadde ikke passet fordi det er en butikk for begge kjønn. Bakgrunnsfargen er grå, og den ser bra ut. Midt på siden har de en ramme med rullerende bilder. Alle bildene er kule og gir et fint visuelt blikkfang.

Om man klarer å rote seg inn på denne nettsiden ved en feiltakelse er det ingen tvil om at man raskt ser hva slags side det er. Dette fordi de formulerer informasjonen på helt riktig måte slik at vi ikke blir forvirret. For det er mye informasjon på første side, men samtidig ikke for mye, mener jeg. For å vite mer om det du ønsker må du selv klikke deg inn for å få mer info.

Nettsiden er veldig oversiktlig og lett å finne frem på. De har forskjellige bokser delt inn etter varemerke, kategori og størrelser. Man kan også filtrere produkter etter pris, farger, shape på snowboard osv. Det gjør det utrolig lett å finne det du leter etter.  Man får den informasjonen man leter etter. Veldig greit!

Image

skjermdump http://www.junkyard.no

En annen grunn til at Junkyard skiller seg ut fra konkurrentene er at de også arrangerer eventer og happenings. Som nevnt tidligere samarbeider de med artister og band. De har også hatt eventer i Kristiansand i forbindelse med Wakebard NM i 2012. Etter alle eventer de har lager de film og legger den ut på vimeo.com og facebooksiden deres. (De er også veldig flinke til å markedsføre via facebook). Slik får folk opp øynene for bedriften. De har også utrolig god kundeservice (personlig erfaring) og ved alle bestillinger legger de med klistermerker av logoen deres. Dette er svært populært blant yngre tenåringer. De klistrer dem over alt som på snowboardet sitt, lyktestolper, skateboard, bygninger osv. og vips, der har du en annen form for markedsføring de benytter seg av,som ser ut til å fungere.

En bra nettside, men riktig bruk av informasjon, mener jeg.

5: Gamification

”Gamification” handler om at metoder fra spilldesign anvendes innenfor områder som ikke har noe med spilling å gjøre. Det handler om å putte elementer fra spillverdenen inn i våre daglige gjøremål, for å gjøre hverdagen mer spennende.

Før vi skulle skrive dette blogginnlegget må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om dette fenomenet før. Kanskje fordi jeg f.eks aldri bruker noe særlig av apper på iphonen min, og er litt dårlig til å følge med på nye ting som skjer i den digitale verden. Men når jeg tenker etter så har jeg å vært med å deltatt i en slags ”gamifisering”.

Et eksempel er da jeg gikk på barneskolen og Coca Cola hadde en kampanje med smileyfaces i cola korken. Hvis du samlet så så mange fikk du en gratis cola. Jeg og vennene mine samlet som galninger, og da vi hadde samlet nok fikk vi belønning. Akkurat som et spill.

På denne måten er gamification med på å motivere folk til å engasjere seg i en merkevare, et selskap osv. Gamification er også et flott redskap for å engasjere innad en bedrift. Der jeg jobber har vi ulike salgskonkurranser som alle er med på å øke motivasjonen for salg og mersalg. Vi har f.eks ”Bingo”. Der alle ansatte får hvert sitt ark med ruter. I hver rute står det forskjellige ting vi skal selge. Det kan stå ”salg over 2000kr”, ”selge en impregneringsspray” (ja jeg jobber i skobutikk), ”selge tre par sko til en kunde” osv. For hver rute vi klarer skal vi krysse ut og den som først klarer alle rutene får en premie. Da vi startet med dette, merket jeg med en gang at alle ble kjempe motiverte og gjorde det lille ekstra som ofte må til for å klare et bra salg. Enda et eksempel på flott bruk av gamification!

Men gamification kan også brukes til mer enn bare motivasjon. Det kan brukes til å skape bedre læring for barn og unge i skolen. I et foredrag Gabe Zichermann holdt på TEDxKids seminar i Brussel: http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=O2N-5maKZ9Q trekker han frem interessant forskning. Det kom frem at barn som brukte spill som en del av sin læring i skolen hadde det lettere med å forstå oppgavene som ble gitt og økte kunnskapsnivået betraktelig i forhold til barn som lærte det samme på den tradisjonelle måten. En tankevekker mener jeg, å kanskje vi burde benytte oss mer av spillmetoder i grunnskolen? Å skape lærdom på en gøy måte høres jo ikke dumt ut, spør du meg.

Jeg mener at når gamification blir brukt på en god og moderat måte, bringer det kun positive ting med seg. Det finnes selvfølgelig en grense for hvor mye spilling man kan ha i hverdagslivet og det må jo ikke bli en vane at vi skal få belønning for alt vi gjør, da mister man hele effekten av dette. Men så lenge det brukes på riktig måte mener jeg det er med på å gi en motvasjonsboost i hverdagen!

4: Analyse av en nettside

Oppgaven denne gangen er som følgende:
Ta for deg ett av følgende nettsteder og beskriv de fortellertekniske  virkemidlene som anvendes for å oppnå ønsket effekt.

Jeg valgte å ta for meg www.kreftforeningen.no

Vi har alle et forhold til kreft. De fleste av oss vet om en som har det eller har hatt det. Det er et vondt tema som treffer mange. Derfor har kreftforeningen valgt å lage en nettside hvor du kan få svar på det meste du lurer på om en spesiell krefttype, forskning, rettigheter, råd osv.

De har valgt friske farger som bakgrunn, dette gjør det visuelt behagelig å se på, og en form for oppmuntring rundt et så tungt tema. Logoen til kreftforeningen består også av fine og sterke farger, med samme hensikt tenker jeg.

Nettsiden er enkel å finne frem på, den er oversiktelig med store knapper med oversiktelig tekst i. Den gjør det lett å finne ut det du ønsker, og de har tatt for seg alle slags krefttyper. Det som står skrevet er godt og oversiktelig formulert, uten for vanskelig ord og beskrivelser, slik at alle skal kunne forstå det de leser. Jeg tenker de har gjort dette slik at også barn kan lese her, uten å sitte igjen som et spørsmålstegn.

Av språklige virkemidler vil jeg si foreningen tar i bruk både ethos, logos og pathos.

Informasjonen presenteres saklig og de bruker en del tall, altså tar de i bruk logos. Fagpersonene i kreftoforeningen har mye kunnskap og erfaring, de uttrykker på den måten en autoritet, altså kommer ethos frem. Og til slutt har vi pathos, som spiller på mottakerens følelser. Som sagt tidligere så er vi alle på en eller annen måte berørt av kreft, derfor spiller det helt klart på våre følelser bare det å lese om de foskjellige krefttypene, mener jeg iallefal.

Alt i alt er det en fin og oversiktelig side om kreft.

3: Facebook, privat eller offentlig?

Avisen iTromsø hadde tirsdag 1. juni 2010 en henvisning øverst på første side der det het: «Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap».Utsagnet var hentet fra prestestudent Erik Junge Eliassens Facebook‐profil av en journalist som stod på vedkommendes venneliste.

Erik Junge Eliassen kommenterer selv saken og sier at dette var en privat ytring, kun ment til hans “fortrolige” facebook-venner, og ikke for offentligheten. Han har gitt uttrykk for at om han skulle uttalt seg offentlig ville han ordlagt seg på en annen måte. Men man kan jo stille spørsmål til hvor privat en ytring er når den distribueres til 2.700 såkalte venner på Facebook-profilen hans! Dette har iTromsø kommentert og poengterer at “Junge Eliassen må gjerne kalle det privat. Vi kaller ytringen offentlig i et massemedium, som Facebook vitterlig er”.

Så her kommer det store spørsmålet; er Facebook privat eller offentlig? Etter min mening vil jeg si at Facebook er av en offentlig karakter. For det første; det du legger ut på nettet, ytringer, bilder hva som helst, vil ALLTID være der. Det finnes jo ofte en “slett”-knapp, men de fleste vet at selvom Facebook-statusen din ble slettet fra newsfeeden og profilen din, så er den godt lagret i en database, og skulle noen en gang få interesse av meningene dine så er det fullt mulig å hente den frem igjen.

Facebook er laget på en måte at det fremstår veldig trygt og privat, og det minsker ofte grensen for hva folk er villige til å legge ut og ikke. Her er det mange, (av personlig erfaring) som glemmer å ta en titt på innstillingene sine. En hel haug deler sine private “greier” med offentligheten, uten å være klar over det. Jeg har funnet en side som enkelt forklarer hvordan du kan gjøre profilen din mer “privat”, så vi andre slipper å se unødvendige bilder osv, bare fordi vi tilfeldigvis hadde en felles venn, ikkesant. http://www.plosiv.net/2013/jeg-vil-vaere-privat-pa-facebook/

Hvis du gadd å klikke deg inn på linken tenker du kanskje at Facebook er av privat karakter hvis man velger å bruke disse privacy settingsene Ingvild Moen viser. Jeg er mer uenig enn enig. Ja, det blir litt mer privat, men fremdeles mener jeg Facebook er offentlig. Spesielt etter å ha tatt en titt på hvor mange venner folk faktisk har på Facebook. Jeg skal ikke dra alle under en kam, for det finnes sikkert de som bare har 50 venner på nettsiden, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke fant noen med et så lavt tall på min venneliste iallefal. Det laveste jeg kom over var 200 “venner”. Og utover det hadde de fleste en venneliste med 500 venner og oppover. Har du virkelig så mange VENNER? Nei, det tviler jeg sterkt på. Så når du har godtatt et så høyt tall av personer som kan se alt av bilder og ting du legger ut, blir profilen med en gang offentlig. Men dette er bare min mening.

“Sosiale medier er kommet for å bli. Stadig mer av kommunikasjonen mellom mennesker går gjennom sosiale medier. Og med tiden blir det nok bare mer og mer akseptert at det kan siteres fritt fra åpne profiler dersom det som sies ikke er av en karakter som berører privatlivets fred”, nok en kommentar fra iTromsø. http://www.itromso.no/meninger/article362871.ece

Det finnes utrolig mange saker hvor personer har fått kritikk for hva de har skrevet på Facebook. Er du av en politisk, eller en annen karakter mediene kan ha interesse av, skal du være veeeldig forsktig med å ytre det på sosiale medier. Et annet eksempel er da en tidligere FRP-politiker uttrykte seg sterkt mot romfolket. Det kan du lese om her: http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article6160651.ece

Mitt råd er klart, tenk deg godt om neste gang du publiserer en status eller andre ting på sosiale medier.

XOXO Biffen

 

Oppgave 2: Tanker om Internett

Jeg kom til verden i 1992 – midt oppi internettets store inntog på verdensbasis. Jeg vil si jeg er en del av “internett-generasjonen”, da jeg har vokst opp og utviklet meg like raskt som internett (nesten..) Vell, internett var kanskje litt raskere med utviklingen. Men jeg har faktisk spilt datamaskin/dataspill siden jeg lærte å snakke, og man kan vell si jeg alltid har vært en teknisk “nerd”. Jeg husker mitt første møte med internett. Det var kjempe kult! Selvom jeg var veldig liten, husker jeg fortsatt hvor ufattelig tregt det var..tok sikkert en halvtime å laste opp den kule Lego siden jeg ville kikke på. Da jeg gikk i syvende klasse kom noe helt nytt på banen, nemlig Blink. Så kom nettby, og da jeg gikk i tiende klasse, den 31. mars, 2008 fikk jeg egen Facebook profil. Jeg var ikke av de raskeste til å få meg det, for jeg var veldig skeptisk til det. (Det hadde vært mye snakk om facebook på nyheter og stor skepsis florerte rundt dette mediet). Men etter denne dagen har jeg brukt Facebook så og si daglig.

Internett har mange positive sider, man er alltid tilgjengelig og det er lett å holde kontakt med venner uansett hvor de bor i verden og hvor du befinner deg. Som f.eks gjennom Skype, e-mail, facebook osv. Hvis du lurer på noe, hva som helst så finner du alltid svaret på webben. Det er et “vandrende leksikon”. Vi har også en konstant tilgang til nyheter, kan lese artikler, leserinnlegg, skoleoppgaver “gratis”. På den måten kan det hjelpe oss til å bli mer reflekterte og bevisste på ulike samfunnsproblemer etc. Dette kan selvfølgelig bøker også, men i bøkene kan ingen kommentere direkte til forfatteren og komme med egne synspunkter. På den måten kan vi bli flinkere til refleksjon og gjerne se flere sider av saken og bli mer “open minded”.

Internett har jo også sine negative sider. Bare se på kjente medieansikter, disse får gjennomgå hardest. Det blir publisert utrolig mye usant, rykter, stygge ting og manipulerte bilder av dem. Det er akkurat som om folk glemmer at de er faktisk bare mennesker akkurat som oss. Da kan man også begynne å tenke over; hva ligger egentlig ute på nettet av deg selv? Alle i hele verden kan legge ut hva som helst om deg, skrive noe om deg, til og med gi seg ut for å være deg etc. Det er skremmende å tenke på. Det er da mitt spørsmål, som Larwrence skriver om i Code 2.0: Bør internett reguleres eller ikke? Hvor går grensen for hva som skal være lov og ikke lov å legge ut/bruke internett til?

 

Det er et vanskelig spørsmål å svare på. På en side kan det være bra med en regulator for hva som er rett og galt. På den siden hadde det kanskje blitt mindre kriminalitet etc. via nettet. Men hvor “fri” hadde vi følt oss hvis en regulerende makt skulle sitte å overvåke alt vi gjorde og skrev på nettet?! Jeg blir provosert over hvordan Kina opptrer, med bruken av den Store brannmur. Kinas innbyggere har mistet friheten til viten og kunnskap om hva som skjer rundt om i verden. Ikke kan de ytre politiske meninger osv. Det er forferdelig synd, synes jeg. Og jeg ville aldri at vi skulle blitt regulert slik som dem. En mellomting ville vært for mye regulering det og, og ingen regulering funker heller ikke så bra? Dette er et spørsmål jeg innser at jeg faktisk ikke klarer å svare på. Internett er i stadig utvikling, og kanskje om noen år har vi funnet den perfekte løsning? Hvem vet, det er bare å følge med 🙂

xoxo
biffen